BOKBLOGG: Vil du alltid være der?

Noe så sårt som å vite at en kommer til å dø fra sine barn. Noe så sårt som å vite at en av foreldrene kommer til å dø når det er så alt for tidlig at dette skjer. Boken handler om nettopp dette, sett gjennom barnets øyne. Leseren får gjennom barnets øyne også innblikk i hvordan det er for den som kommer til å dø. Vi har vel alle hørt om det, kanskje også opplevd det på nært hold. Men det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er, før man er der selv. Denne boken gir leseren en mulighet til å forstå og kanskje gjenkjenne. Espen Lund har en fin og lett skrivestil og han har også en varm humor som er lett å kjenne igjen fra de andre to bøkene han har skrevet. Anbefales på det varmeste.

FORHOLDBLOGG

Jeg har lenge lurt på om jeg i det hele tatt skulle skrive om noe så privat som forhold. Men siden jeg ikke er i et forhold, er det jo bare meg selv jeg skriver om. Og da kan jeg uansett ikke skade noen andre med dette. Hvorfor lurer jeg på om jeg skal skrive om det? Vel, kan vel ikke akkurat si at jeg er så veldig stolt av den delen av mitt liv. 48 år, singel og har muligens gitt opp drømmen om den å finne den gode langvarige kjærligheten. Jeg har nok i grunn funnet den før, men kjente den dessverre ikke igjen. Men da jeg leste følgende i dag i en artikkel fra journalist Benedicte Wessel-Holst fant jeg ut av at jeg nok neppe er den eneste som har det på denne måten.: 

For mange av oss innebærer kjærlighetslivet årevis med prøving og feiling i kjærlighetens prøverom, der vi forsøker å lande på noe som kan funke i flere sesonger.

Selv om det tilsynelatende ser slik ut at de aller fleste er i et forhold. I hvert fall de rundt meg. Tror ikke at det er så mange single på jobben. Heller ikke så mange single blant mine nærmeste venner.  Så da er det fort gjort å tenke at det ikke er normalen å være singel i min alder. Helt til jeg ser på datingsidene da. Da skjønner jeg jo at det er mange der ute. Men vil jeg egentlig finne noen der? Jeg har vel prøvd det meste. Men jeg har aldri greid å holde ut der heller. Blir gjerne til, når jeg først får nok guts til å melde meg på igjen, at jeg skriver med en del samtidig. Så møter jeg en eller to eller unntaksvis tre.  Så møter jeg kanskje en av dem noen flere ganger, for at det hele blir avsluttet etter kort tid. Enten fordi han ikke vil fortsette eller fordi han er for overivrig og skremmer meg... det har jeg jo ikke tid til.... Og så orker jeg ikke på en god stund. Det jeg også har opplevd er å treffe den tilsynelatende perfekte mannen på nettet, for så å oppdage, heldigvis i tide, at jeg slettest ikke skrev med vedkommende jeg hadde sett på profilen. Men at jeg var i ferd med å bli grundig lurt. Heldigvis oppdaget jeg dette før det var gått for langt. Men likevel gikk jeg minst en uke med en deilig spenning i magen og gledet meg til å skrive videre med vedkommende som skrev så fint og så så flott ut..... Tinder har jeg faktisk også forsøkt. Etter å ha lest en artikkel om at Tinder slettest ikke er like overfladisk som man kanskje kunne få inntrykk av. Og den store fordelen er at man selv velger hvem man ønsker skal ta kontakt.   

Ja ja, nå er jeg i en periode der jeg ikke er på en datingside. Og har begynt å lure på om det kanskje er like greit å skrinlegge hele prosjektet. I hvert fall for en periode. Jeg har jo i grunn mer enn nok med min jobb, min datter og mine venner. Jeg liker også å ha alenetid, og det er det uansett ikke så mange muligheter for sånn som livet er nå. Og jeg må innrømme at jeg i grunn har det ganske bra. Klart det er ting jeg savner. Men kanskje det er på tide å finne ut av hva det egentlig er jeg ønsker i et forhold. Det er lett å vite hva jeg ikke ønsker men det er kanskje vanskeligere å vite hva jeg ønsker..... og hva har jeg å tilby i den livsfasen jeg er i nå? Ja. Der ligger nok svaret. Jeg må forberede det hele litt bedre. Så blir det kanskje lettere å kjenne igjen han som passer hvis jeg er så heldig at jeg skulle finne han igjen :)

RYDDEBLOGG: Marie Kondo-metoden

Tror det var i romjulen. At jeg plutselig kom over ordene "magisk opprydding". Ordene fanget meg og jeg klikket meg inn på linken. Der leste jeg om boken til Marie Kondo og hennes ryddemetoden. Kjøpte boken med en gang som ebok og innen et par timer hadde jeg laget en liste over kategorier. Enda en time senere ryddet jeg den første kategorien: lyspærer. Hadde bestemt meg for å ta alle kategorier innen sommerferien, men det gikk dessverre ikke helt som planlagt. Det skjedde alt for mye på jobben fra april og frem til nå. Men jeg fikk i hvert fall tatt ganske mange kategorier og må absolutt innrømme at det har blitt mye bedre hjemme hos meg.

Da jeg skulle rydde rommet til min datter i går - som en overraskelse mens hun er hos sin far, slo det meg at hun rydder slik jeg har gjort i cirka 40 år. Dytte alt i skuffer og skap eller under sengen. Til slutt er de stappfulle, ikke finner man tingene sine, og det blir rot overalt. Marie Kondos metode er rett og slett unik. Hun skriver også at det er mange som ikke kan rydde effektivt, som aldri har lært dette. Vel, når det gjelder meg har hun i hvert fall rett i det. Jeg har brukt mye tid på rydding og er stadig frustrert over hvor fort det blir rotete igjen.

Å rydde etter kategorier gjør at det blir mulig å se hva man faktisk har og derifra vurdere hva man faktisk trenger. Om man trenger alt er det helt greit, men mest sannsynlig finner man ut av at man virkelig ikke trenger alt. Jeg trengte for eksempel ikke 15 pinsetter (som jeg aldri finner når jeg trenger en - derfor måtte jeg stadig kjøpe en til). Nå ligger det to pinsetter på et fast sted. Når man har samlet sammen en kategori, og valgt det man vil beholde fra kategorien, så skal det vurderes hvor det skal oppbevares. Nå har jeg stearinlys i to skuffer. Før var de spredd over minst 10 skuffer og skap. Nå har jeg også lyspærer et sted. Samlet sammen mange lyspærer da jeg tok denne kategorien, for også å oppdage at jeg hadde mange lyspærer til lamper som jeg ikke lengre har. Det samme skjedde da jeg samlet sammen ledninger. Herreminhatt, hele stuebordet var fylt opp med ledninger. Og jeg har et stort stuebord. Jeg skjønner selvsagt hvorfor jeg aldri har turt å kaste en ledning. Når jeg ikke var klar over at jeg hadde tre av en type, fire av en annen type, og fem av den tredje typen, ja, da beholder man alle "just in case". Men nå har jeg en skuff med ledninger, og trenger ikke lengre å lete.

Så ja, selv om jeg ikke har greid å bli ferdig innen fristen jeg har satt, så gjør det ikke noe. Det har gått fremover og jeg skal ta de siste kategoriene også. Jeg som aldri har greid å kvitte meg med en bok, har nå greid å gi bort 300 bøker til et godt formål. Samlet alle på et sted, gikk gjennom bok for bok og stilte følgende spørsmål: kommer jeg til å lese denne igjen? Hvis svaret var nei: vekk (med mindre det var en meget spesiell grunn - noen jeg kjenner som har skrevet den feks). Noen hadde rett og slett så små bokstaver at det orker jeg uansett ikke lengre... og dessuten har jeg blitt veldig glad i å lese på en Kindle :) Nesten så jeg gleder meg til å flytte igjen, denne gangen med mange færre esker :-) Uansett trives jeg mye bedre i mitt eget hjem hvilket også er bra for min datter. Så jeg kan anbefale Marie Kondo-metoden på det varmeste! Lag mange kategorier og begynn med noen enkle. Så går resten av seg selv!!

MAMMABLOGG: Tiden går fort - det er nå jeg er mamma til et barn - bruker jeg tiden godt nok?

30. april 2012. Det var mitt siste innlegg i denne bloggen. Utrolig hvordan 4,5 år bare plutselig er lagt bak meg. Tittelen på bloggen min er fra 40 til 50. Så heldigvis er jeg fortsatt innenfor disse årene og kan fortsette å skrive på denne bloggen. Kanskje jeg får det bedre til denne gangen.

Mitt barn er nå 11 år. Det blir ingen flere barn. Så det slo meg plutselig for noen få dager siden, at jeg har 7 igjen. Ikke 7 år av å være mamma. Det er jeg for alltid. Men 7 år av å være mamma til et barn. Det er altså 4 år mindre enn det jeg hittil har hatt. Har jeg brukt disse årene godt nok? Har jobben vært for dominerende? Har jeg vært klar over at tiden går så fort? Egentlig ja. Jeg har flere venner som fikk barn en god del år før meg. Og alle har sagt det samme. Det går så fort. Så ja, ganske ofte har jeg reflektert over det og tenkt at jeg må nyte her og nå. Men likevel tenker jeg i dag at det ikke var nok. Når 11 år har gått så fort. Nå skal jeg være enda mer bevisst denne rollen som jeg i mange år har ønsket. Og som jeg har NÅ! Her og nå!

Hun er ikke alltid hos meg. Dessverre har hun, som så mange andre, måtte oppleve et samlivsbrudd og veksler mellom å bo i to forskjellige hjem. Det betyr at jeg har en god del egentid. Og det betyr at jeg må være enda mer bevisst på den tiden jeg har med henne. Ikke la jobben eller andre ting dominere for mye. Det er så fort gjort at dagene blir fylt opp med alt for mye av det jeg egentlig ikke ønsker å prioritere. Det jeg ønsker å prioritere fremfor alt er å være mamma. Så det jeg har gjort nå er å legge henne inn i kalenderen min. Alle ukedager hun er hos meg er tiden fra kl. 17 reservert til henne. Og annenhver helg er hele døgnet reservert til henne. Det betyr ikke at jeg aldri kan avtale noe annet på disse tidspunktene. Hun har også mange egne avtaler. Men det betyr at jeg reflekterer litt ekstra når det oppstår behov for å gjøre noe annet på disse tidspunktene. Et møte på kveldstid, en jobbreise, hva som helst egentlig. Da skal jeg tenke en gang ekstra om jeg prioriterer riktig. Tenke: må jeg virkelig gjøre dette nå, kan jeg si nei eller kan jeg gjøre det en annen gang?

Ja, det hender rett som det er at jeg opplever å ha prioritert stikk i strid med det jeg egentlig ønsker å få ut av livet. Men det positive er at nye prioriteringer kan tas når som helst!